|
||
|
|
|
||||
Ex.phil
|
Lingvistikk. 1. Lingvistiske grunnbegreper. Ordet språk brukes til vanlig i flere sammenhenger: 1) naturlig menneskelig språk ("Språket med stor S") 2) enkeltspråk (instansieringer av den store fellesevnen til språk) 3) språkbruk (eks. "menn og kvinner snakker forskjellige språk") Språk er ikke kommunikasjon. Språk er ett kommunikasjonsmiddel.Slik vi bruker ordet "språk" i denne sammenhengen, er språk et menneskelig fenomen. Selv om også dyr kan sies å ha et "språk", er disse "språkene" signalsystemer, mens de menneskelige språk er symbolsystemer.
En frase har en obligatorisk kjerne og en fakultativ utfylling. Frasen får navn etter kjernen.
Fraser med substantiv eller pronomen som kjerne. Nomenfraser kan som hovedregel bare ha utfylling etter kjernen., ikke foran.
Fraser med adjektiv som kjerne. Kan i tillegg ha en graderende, foranstilt utfylling og kan inneholde en etterstilt preposisjonsfrase, eller en etterstilt, utfyllende infinitivskonstruksjon.
Fraser med preposisjon som kjerne. Ofte en utfylling etter preposisjonen. Utfyllingen er gjerne en nomenfrase eller en adjektivfrase. Men utfyllingen i en preposisjonsfrase kan også være en setning.
Fraser med adverb som kjerne.
3.1.5 Finitte / infinitte verb. Enhver norsk setning inneholder et finitt verb. Et finitt verb er et verb som i norsk er bøyd i presens indikativ, preteritum indikativ eller i imperativ.
Et infinitt verb er et verb som i norsk er bøyd i present partisipp, preteritum partisipp eller infinitiv. Når setningen inneholder et finitt verb og et infinitt verb, er det vanlig å kalle det finitte verbet hjelpeverb, og det infinitte verbet hovedverb. Når det er flere infinitte verb, blir det siste av dem hovedverb. Subjunksjoner er "underordnende konjunksjoner." F.eks.: at, som, å, fordi, mens, enda, selv om, da, når, før, hvis, ...
Nummereringen i boken "Endresen, Simonsen, Sveen: Innføring i lingvistikk" følger mønsteret 3.5.x, dvs. at det som her er 3.2.1 i boka er 3.5.1
FINITT VERBAL inntar posisjon nummer to i norske utsagnssetninger, og det kommer først i spørresetninger uten spørreord. Setningsleddet FINITT VERBAL dannes av et finitt verb. FINITT VERBAL er det eneste setningsleddet som er obligatorisk i norske setninger.
Et INFINITT VERBAL er laget av et infinitt verb, og kommer gjerne etter det finitte. Et INFINITT VERBAL kan vanskelig flyttes alene, det trekker gjerne med seg leddene som kommer etter det.
SUBJEKTet kommer nesten alltid helt inntil FINITT VERBAL i norske utsagnssetninger. SUBJEKT kan i norsk realiseres som nomenfrase, adjektivfrase, nominalsetning, eller nominal infinitivskonstruksjon.
DIREKTE OBJEKT kommer vanligvis etter setningens VERBAL, men det kan også komme foran. DIREKTE OBJEKT kan i norsk realiseres som nomenfrase, adjektivfrase, nominalsetning, eller nominal infinitivskonstruksjon.
Et INDIREKTE OBJEKT betegner den / dem / det en handling skjer til nytte eller skade for ( i vid forstand.) (Lærerboka presiserer flere ganger at det kan være villedende å ty til semantiske karakteristikker når man skal forklare syntaktiske funksjoner, likevel er dette måten den syntaktiske funksjonen INDIREKTE OBJEKT blir forklart på i lærerboka.) Så lenge begge objektene kommer etter det FINITTe VERBALet, har vi alltid det INDIREKTE OBJEKTet foran det DIREKTE OBJEKTet.
Et PREDIKATIV er et setningsledd som gir en karakteristikk av subjektet eller objektet i setningen. Vi har objektspredikativ og subjektspredikativ. Predikativene kongruerer med leddet de karakteriserer. PREDIKATIV realiseres i norsk gjerne som formene adjektivfrase eller nomenfrase, men kan også ha formene nominalsetning eller nominal infinitivskonstruksjon.
Setningsleddet ADVERBIAL gir utfyllende opplysninger om den hendelse eller handling verbet betegner. Et ADVERBIAL kan spesifisere tiden for hendelsen / handlingen, stedet, måten, årsaken, ... ADVERBIAL kan i norsk realiseres som preposisjonsfrase, adverbfrase, adjektivfrase, nomenfrase og adverbialsetning.
Subjunksjon brukes til underordning. SUBJUNKSJONALet er et innerledd for innføyde setninger.
(Alle setningene som er analysert er helsetninger.) Analyse 1
Lungene, strupen, svelget, nesehullene, munnen.
En fon er en språklyd. På et sekund kan vi produsere rundt femten foner.
I nesten alle språk blir de fleste lydene laget ved hjelp av luft fra lungene, i norsk gjelder det alle lyder. Vi puster på en særegen måte når vi snakker: luften blir sluppet langsomt ut og blir trukket raskt inn.
Luftens første hindring på vei fra lungene er stemmebåndene, to slimdekte leppeliknende muskler som står på tvers i strupehodet. Med dem kan vi åpne og stenge veien til og fra luftrøret. Åpningen mellom stemmebåndene heter stemmespalten eller glottis. Foner som blir uttalt med stemmebåndsvibrasjon, er stemte. Foner uten, er ustemte.
4.2.2.1 Stemmestartstid. (VOT - voice onset time.) En uaspirert fon er en ustemt fon med tidlig stemmestart. Stemmebåndsvibrasjonen starter med en gang lukket (innsnevringen) blir åpnet. En aspirert fon er en ustemt fon med sen stemmestart.
Ved en nasal lyd er velum senket, slik at luft slipper ut av nesen. Ved ikke-nasale lyder er velum hevet. Både konsonanter og vokaler kan være nasale.
Resten av det som skjer i den organiske fonetikken, kaller vi artikulasjon, som har med innsnevring i talekanalen å gjøre. Med talekanalen mener vi strupehodet, svelget og munnen. 1) Hvor er innsnevringen?
Artikulasjonsstedet til en fon er det stedet langsetter talekanalen der det er en innsnevring når fonen blir laget. Vi skiller mellom orale artikulasjonssteder, som ligger i munnen, og ikke-orale artikulasjonssteder, som ligger i svelget og strupehodet.
4.3.1 Orale artikulasjonssteder. Et oralt aritkulasjonssted er en innsnevring mellom noe i undermunnen og noe i overmunnen, mellom en nedre artikulator og en øvre artikulator. Vi nevner den nedre artikulatoren først, (i formen "labio-, apiko-, lamino-, dorso-",) deretter adjektivformen av navnet på den øvre artikulatoren.
1. Underleppen kalles labium.
En fon med underleppen som nedre artikulator er labial. En fon med apex, lamina eller dorsum som nedre artikulator, er apikal, laminal eller dorsal.
Overleppen, labium. Bak overleppen er overtennene, dentes. Bak tennene i overmunnen er gommen. Den fremste halvparten av gommen kaller vi alveoli, den bakerste postalveoli. Den harde ganen er palatum (eg. palatum durum - den harde gane), bak denne finner vi velum (eg. palatum velum - den bløte gane). Velum ender i drøvelen, uvula.
4.3.2 Ikke-orale artikulasjonssteder. I svelget - farynx (faringale foner) og i strupehodet - glottis (glottale foner). Når vi stønner lager vi en glottal lyd fulgt av et pust. Mange brit.-engelske dialekter uttaler t-en i "bottle" som en glottal fon.
Hva slags innsnevring finner vi på artikulasjonsstedet når vi uttaler en fon?
4.4.1 Innsnevringsgradsdimensjonen. Tre grader av innsnevring: 1. lukkelyd, 2. frikativ og 3. approksimant.
En lukkelyd blir uttalt med et fullstendig lukke i talekanalen. Det skal være et lukke i munn, svelg eller glottis. Dermed er også konsonantene i ordene må og nå lukkelyder, de er nasale lukkelyder. Lukkelydene i be, gå, te, ku, du er ikke-nasale lukkelyder. Ikke-nasale lukkelyder blir kalt plosiver.
En frikativ blir uttalt uten et fullstendig lukke i talekanalen, men lukket er så kraftig at det oppstår hørlig friksjon.
Hvis innsnevringen til et fon uten fullstendig lukke ikke er så kraftig at det oppstår hørlig friksjon når luft blir presset forbi, er det en approksimant. Alle fonene i det norske ordet låve er approksimanter. I det engelske ordet lover er uttalen av v'en frikativsk.
En lukkelyd er forlengelig. Noen spesielle lukkelyder er momentane (flikker og flapper).
Flikker blir uttalt når en artikulator slår ett raskt slag mot en annen artikulator (r i vare.)
Når vi f.eks. uttaler en apikal r så den virkelig ruller, da uttaler vi en vibrant.
En flapp blir uttalt ved at en artikulator slår mot en annen i forbifarten.(F.eks. tjukk l.)
4.5 Fonetisk transkripsjon. 4.5.2 Konsonanter 4.5.2.1 Lukkelyder
(c) Copyright 2004 Sten Morten Andersen, |
Anbefalt litteratur, fra UiOObs: Du er selv ansvarlig for de bøkene du bestiller. www.StenMorten.com tar ikke ansvar for feilbestilte bøker.Endresen, Simonsen, Sveen: Innføring i lingvistikk. Oslo 2000.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
