Fy

Jeg så deg da du kastet bøss på gaten. Det var i begynnelsen av juni, en av de varmere dagene. Du hadde kjøpt en maxibon og kastet det forsvarsløse ispapiret fra deg, rett ned på fortauet ved Ullevålsveien. Jeg fulgte etter deg, bøyde meg forsiktig for ikke å ødelegge ryggen, plukket søppelet opp og kastet det i en grønn søppelkasse mens jeg hele tiden holdt blikket festet i ryggen din. Du passerte foran Deichmanske, gikk forbi John Dee og krysset gaten mot Youngstorget. På fontenen satte du deg ned, der fikk jeg god tid til å studere dine trekk. Jeg fikk dessuten tatt et bilde av deg, uten at du merket det. Jeg har en 80 – 240 mm linse på et gammelt Pentax Asahi-apparat. Det holdt fint. Du burde nesten sett bildet, det er godt av deg. Du ser vakker ut. Du har khakifarget chinos på, og en fin, kortermet bluse. Jeg skal vedde på at du allerede på dette første bildet har glemt at du nettopp har jafset i deg en is. Sola skinner skrått ned på deg og får håret ditt til å gløde. Du ser uthvilt men ulykkelig ut. 

Jeg fulgte etter deg dit hvor du tydeligvis bor. Det var et lite stykke unna sentrum, men du merket ikke i løpet av turen at jeg hele tiden var rett bak deg. Jeg har et bilde av bare nakken din. Det er så skarpt at man kan skilne dunene på nakkehuden. Det er nesten som det hviler noe engleaktig over deg. Men det er ikke sant, det vet jeg som har sett hva du gjorde ved Ullevålsveien. Du er en djevel, du er vår verste fiende. Nå hjelper det ikke å være vakker. Det hadde selvfølgelig ikke hjulpet deg noe å være stygg, men grensen er uansett krysset. Vi kan ikke ha sånne som deg her. Jeg har alt funnet ut hvordan jeg skal klare å lure cyanidtabletten inn i maten din. 

Du har en unge, et guttebarn som bare såvidt har begynt å få hår på hodet. Jeg skal ta vare på ham.