|
munn
stemmen
din
jeg savner stemmen din
vi småprater over en varm kopp te
sitter på gulvet
et stearinlys imellom oss
men nå
gravstenene utenfor vinduet
lyser opp rommet
i små, klare glimt
leppene
dine
jeg vil savne leppene dine
sårt og inderlig vil jeg savne dem
sanseløst, evig
ikke noe er så tapt som det en selv
legger fra seg
jeg må klippe dem av
sy dem fast på min egen munn
og kysse deg inn i evigheten
(ned i graven)
|