|
"Refleksjoner over en frokost" eller "Du burde innrømme at du gir faen selv om det ikke tar seg pent ut" Vi har aldri gitt til innsamlingsaksjoner før. Pengene skulle alltid sendes til de sultende barna i Afrika som må spise gummihjul og drikke tørr sand. Men slik har vi sett tidligere. Vi lar oss ikke imponere. Helt siden vi var små, og barna drakk tørr sand ikke bare i ørkenen, men også i beste sendetid på Dagsrevyen, har det vært dem, de sultende barna i Afrika, som trengte penger. De sjokket liksom en hel verden. Bildene på tv. Negerunger med svære mager og fluer i øynene. Jeg så dem jeg og, men var for liten til å bli sjokket. Og før jeg var stor nok til å la meg affisere, var vi vant til de stirrende øynene og borrelås-krøllene. Innen den tid var vi vant til dem alle sammen. De sultet på nytt. Og på nytt. Vi gikk lei. Og nå sulter de gudbedremeg igjen. Kan de ikke finne på noe nytt? Som å spontan-eksplodere på gaten, for eksempel. Det ville være som å kaste brannfakler i øynene på oss. Da kunne vi stirret på dem med lidelse i blikket og sendt penger. Men nå gjør de altså ikke det, de trasker rundt, kjedelige som før, og bare sulter litt igjen. Jeg mener: Folk har det vondt over hele denne kloden. Du kan ikke ta alt inn over deg, og jeg kan det heller ikke. Hvis vi skulle ta all verdens lidelse og skrekk og død innover oss ville vi få maten i vrangstrupen ved første svelg, ja vi ville ikke engang ha kommet oss gjennom frokosten. Og frokosten er dagens viktigste måltid. Nei, til de finner på noe mer underholdene, får de ikke en eneste millionlapp av oss. Sulte kan de gjøre selv, negrene. Negrene, ja. Studentparlamentet har erklært universitetet i Oslo som antirasistisk sone. Det er fint. Så må rasistene gå rundt. Først må man gå i seg selv, og så, hvis man der finner at man mener andre er mindre verdt på grunn av hudfarge eller religion, er man rasist, og går følgelig rundt, eller utenom, som noen kanskje vil si. Rasistene trenger jo mosjon de, som vanlige mennesker, og nå går de rundt universitetsbygningene i Oslo og blir sunne i både kropp og sjel og sinn. Kanskje studentparlamentet mener det blir en fysisk betinget reaksjon? Å måtte "gå utenom" blir som små, elektriske støt hver gang de kommer på at de er rasister, og til slutt vil det bli for slitsomt å være rasister, både for den ene og for den andre, og så slutter de med det begge to og kan gå inn og ta seg en kaffe på Frederikke. Det er hyggelig at studentparlamentet tar omsorg for at også rasistene skal få seg en kaffetår. Kaffe er godt. Men som alt annet godt, får man kreft hvis man gjør det for ofte. November. Jeg sto halvnaken og blekfet i døren min, skakt smilende mot en søt pike som ville ha penger til å koke suppe på kreftsaken. Hun lurte på om jeg ville være med, om jeg ville hjelpe til. "Støtt en god sak" smilte hun hutrende, "hjelp oss å koke kraft på kreftsaken." Jeg hadde ikke akkurat stått på lur bak vinduskarmen for å hive meg over henne med millionlapper. Men jeg hadde heller ikke lekt gjemme-seg-under-sofaen-når-bøssebæreren-kommer-leken som når det gjaldt de ikke-eksploderende negerbarna. Egentlig hadde jeg glemt hele greien. Men det var sant, det var kreftdag den dagen. Og alle hjerter og lunger og endetarmer gledet seg. Dessuten var hun en søt tøs, om enn litt ung. Det var ikke mynter som klang, men sedler som raslet mot hverandre som sider i en bibel. Jeg dro en av dem opp, men så tok jeg to isteden. Det kunne skje meg, tenkte jeg fraværende, neste gang er det jeg som får et krafttak i endetarmen. Den unge frøken smilte videre og sa takk og ruslet avgårde. Jeg tenkte at jeg akkurat hadde fremvist den mest sympatiske måten å gi faen på. Ikke bare ga jeg faen, jeg ga penger også. Og det er viktig, det. Kanskje viktigst. Okay, man må kanskje innrømme det. En har blitt en smule skremt av tanken på hva alle kreftene skulle rote rundt i kroppene våre å gjøre. Jeg gir sjelden tillatelse til at noen skal rote rundt i den. Det vil ikke dermed si at jeg har blitt bløt. Jeg lar meg fremdeles ikke skremme av sultne barn, om de ser aldri så ekle ut. Dessuten er de for langt unna. Hadde de stått her inne på stuegulvet mitt, kanskje. Da kunne de fått en brødskalk, og vann, alt de kunne orke. Og hadde de pirket meg på ryggen med en utmagret finger og mumlet takk, hadde jeg kanskje til og med begynt å gråte. Men bare kanskje. -Sten Morten |